En sann historie fra den spede begynnelse…
Bølgene stod over kaia i Oslo. Regnet fortsatte å strømme. Det var kaldt, vått og grått.
Og byen var helt stille.
Dagen hadde ikke helt startet enda. Men ett sted var det full aktivitet. Til og med inne i heisen…
Det var en underlig følelse av unntakstilstand i gangene. Ingen kunder slapp inn. Ingen hastende mennesker på vei til jobb fikk løpe gjennom huset. Ingen biler kjørte ned i parkeringen. Togene gikk ikke. Bussene stod stille. De få som gikk der inne sa ikke et ord. Akkurat som om de var redd det ville bryte noe. Utløse det som lå og ulmet under dem. Det som truet.
For i kjelleren var det vann. Masse vann. Og vannet steg. I løpet av noen få timer var garasjeanlegget forandret til en undervannsverden. Det var oktober og høststorm. Og springflo. Og regn. Masse regn.
Og det ga seg ikke.
Så kom de. Kundene. En etter en dukket de opp. Nesten så vi ikke merket dem. Det varme lyset fylte gangene og lave stemmer ga gjenklang i gangene. Vi så på hverandre. Lurte på om de skjønte. For under oss bølget det fortsatt. Det farlige vannet. Det som ikke skulle vært der.
Vi bytta på å se etter. Sjekke fremgangen. Vi hvisket til hverandre. Fra butikk til butikk fløt følelsen av å være i en helt vill verden. En verden der vi ikke visste hva som ville skje. Og ikke hva som skjedde.
For dette var dagen da Byporten ble senteret som viste at de stod sammen. Dagen da kundene ikke merket alt det som skjedde, og som ingen kunne si. Dette ble dagen da vi stod sammen og så på at lagrene våre fyltes med vann. At naturen kom litt for nærme, midt i Oslo by.
Og i heisen, der svømte det en fisk.